Mange aktiviteter var knyttet til faste perioder av året. Tida var ikke i samme grad som nå delt i «arbeid» og «fritid», men til aktiviteter som fulgte etter hverandre gjennom årets gang i et fast mønster, og gav årstidene navn – langt flere enn fire. Vinteren var tid for tømmerhogst. Da var det snø, og enklere for folk og hester og dra fram tømmeret dit det skulle. Kanskje skulle det ligge klart ved ei elv, et fløtingsvassdrag, når våren og vårflommen kom og vannveien skulle ta stokkene videre. Barmarksesongen var hektisk. Korn og poteter og alt som kunne dyrkes måtte komme i jorda så rask det lot seg gjøre, passes og så høstes når tiden kom. Så snart det var berging for husdyra dro folk og buskap dro til seters, og utnyttet beitene der. Det ble ystet og kinnet, setertrøene skulle slås og høyet berges.

Det skulle fiskes og fisken skulle konserveres. Rakfisk var ikke først og fremst festmat i gammel tid i Rendalen, men for mange hverdagskost gjennom vintermånedene, helst raksik. Ett av høstens mange gjøremål var å sanke mose til husdyrfôr.  Høsten var tid for slakting. Bærplukkinga var også for ei høstonn å regne, viktig for husets matforsyning og samtidig en mulighet til å skaffe noen ekstra mynter i kassa. Alle, menn og kvinner, barn og gamle, hadde sine oppgaver å skjøtte. Alle var de «mangesyslere».
 
Ressursene fra skogen og utmarka var avgjørende for overlevelsen og for hvordan livet forløp. Menneskene levde nær naturen, i stor grad av naturen på naturens premisser.  Det var ikke spesielt for Rendalen i gammel tid. Men alle steder og regioner fikk på ulikt vis preg av vilkårene naturen bød fram i nettopp dette området.
 
Kulturstien med tekstene og bildene som presenteres i tilknytning til den, er ment å skulle gi et lite innblikk i tradisjonell bruk av skog og utmark i områdene her omkring, og grunnlag for noen refleksjoner rundt historien: Hva som skiller nåtid fra fortid, hvordan fortida har satt spor i landskapet, kanskje også i menneskene.