Før ildvåpen kom i bruk som jaktvåpen, og i Rendalen så lenge som til ut på 1700-tallet, var det å fange elg i fallgraver en utbredt fangstmetode. Ofte var flere graver plassert på rekke eller i en kile, og med ledegjerder mellom gravene. En flyktende elg, eller en elg på trekk gjennom terrenget, ville naturlig søke mot åpningene i gjerdet. Der lå det en lumsk grav, dekket av kvister og mose og lyng, så den skulle gå i ett med skogbunnen rundt. Slike graver kunne typisk være to og en halv meter djupe, med trevegger skrånende inn mot den trange, kasseformede bunnen av gropa. Meningen var at elgen som ramlet nedi skulle bli stående fast, uten muligheter til hoppe eller kravle opp igjen. Så kunne den etter hvert stikkes til døde med et spyd, eller få ei kule i skolten. 

Jacob B. Bull beskriver denne elgfangsten som en form for klappjakt, og forestiller seg at elgen ble skremt inn i anlegget av jegere som kom drivende bak. Det kan godt ha foregått på denne måten, noen steder og til noen tider. Men gravene kunne også stå ferdig «gildret» over tid, og vente passivt på elgen. Anlegget måtte da etterses med visse mellomrom. En slik jaktform beskrives i bevarte dokumenter fra en interessant rettsak som foregikk i 1739, en tvist der gardene Åkre, Ås og Fiskvik var involvert. Saken gjaldt retten til å bruke11 dyregraver som lå på østsida av Storsjøen, sør for setra Vamma. Fordi det eksisterer detaljerte dokumenter fra denne rettssaken, vet vi også at fangstformen fortsatt var i bruk i området så sent som dette.  Vitnemålene forteller at jegerne faktisk lykkes med fangsten. De kom hjem med både kjøtt og verdifulle skinn på hestelasset. Mattilsynet ville neppe forsynt disse anleggene med smilemunn om fangsten hadde skjedd i dag. Mye var annerledes den gangen det ikke var sjølsagt å ha mat bordet, og aller minst et ferskt kjøttmåltid. 

Ved Volla seter fins restene av et gammelt system av dyregraver.
Anlegget er aldri blitt undersøkt skikkelig, eller formelt registrert. Men den som gir seg tid til å lete, vil kunne finne et hesteskoformet system med minst 10 graver. Systemet kan følges oppover på sørsida av Vollbekken fra like ovenfor rasteplassen der bilveien til Volla ender, før rekken av graver bøyer av mot høyre, krysser Vollbekken og dreier nedover igjen på nordsida av bekken mot setervollen. Beliggenheten tilsier at fangstanlegget tilhørte garden Ås. Følges kulturstien fra Volla mot Åsmyrtjønna/Gammelsetra, passeres flere av gravene. Like ovenfor stikrysset mot Åkesrokkdalen er det plassert et skilt som peker mot den best bevarte av dem. Denne grava befinner seg 15-20 meter fra stien, oppe på den markerte haugen som ligger der. 

Det har vært antydet at gropene i området kanskje er gamle kullgroper og ikke fangstgraver.  For roter du i jordvollen rundt en slik fordjupning kan det godt hende at du støter på kolsvart jord og rester av trekull. Forklaringen er trolig at opprinnelige dyregraver også er blitt benyttet til brenning av kull. Hvorfor bruke tid og krefter på å grave et nytt hull, der det allerede eksisterte ett? Og kull trengtes, blant annet til driften av blesteranlegget nord for fangstanlegget. Ei original kullgrop er sjelden mer enn en meter djup. De fleste av gravene i dette anlegget er ikke stort djupere enn det? Hva kan årsaken være? Grava kan ha rast igjen med årene, eller den er blitt fylt igjen med hensikt. Da seterdrift etter hvert fikk større og større betydning fra 1600-tallet og utover, representerte dyregravene en fare for beitende husdyr. Jaktloven fra 1863 innførte dessuten et totalforbud mot bruk av fangstgraver til elg og annet storvilt, og eierne ble nå pålagt å fylle dem igjen. Litt må man ha slurvet. Det er den avmerkede dyregrava ved kulturstien et eksempel på. 

Alderen på fangstanlegget ved Volla vet ingen, før det eventuelt blir gjort grundige undersøkelser.  Tidligere var det vanlig å mene at enkelte av fangstanleggene for elg i områdene her omkring kunne ha vært i bruk så tidlig som omkring 500 år etter starten på vår tidsregning. Allerede da var det folk på Ås. Det forteller arkeologiske funn i jorda der om. I forbindelse med undersøkelser før utbyggingen av riksvei 25 mellom Løten og Elverum ble det gravd ut flere fangstanlegg som ble anslått å være så mye som 2000 år gamle, også disse med lange rekker av graver og rester etter lange ledegjerder.