Går vi riktig langt tilbake i tid, var landet befolket av jegere og samlere. Gjennom mange hundre år nå, har våre formødre og forfedre være bofaste i betydningen at de hadde et bestemt hus og en bestemt gard eller en jordflekk, og regnet dette som bostedet sitt. Men mange, i Rendalen kanskje de fleste, når det er snakk om vår nære fortid, var samtidig halvt nomader, i den forstand at de holdt mest til på setra om sommeren. De hadde ikke bare ei seter, men ofte flere som de vekslet mellom. 

Jorda og gardens åkrer og innmark, hus og anlegg var viktig.  Men ressursene fra utmarka var for mange vel så avgjørende for overlevelsen, og måten livet ble levd på. Listen er uendelig lang over alt skogen gav, og som kunne høstes fra skogene. Mat for mennesker, mat for dyr, byggematerialer, emner til redskaper av alle slag, tjære, ved, kull og nyttevekster, «fisk i bekk og bær på myr» som det heter i «Rendalssangen».
 
Ruslet en erfaren skogskar av en eller annen grunn gjennom marka, var øynene alltid søkende etter trekuler som kunne bli til kopper og kar, bøyde trestammer som kunne bli til meier på en slede, eller ei sleiv som verken sprakk eller vred seg om man rørte med den i ei kokende gryte. Ulike treslag hadde ulik anvendelse. Senvokst gran kunne egne seg til å legge golv på en seng av never i et uthus, eller kunne bli til staur som kornet kunne tørkes på, eller hesjegolv for å henge høy til tørk. Det var ikke likegyldig hvilken tid på året det var. Når lauvet var kommet akkurat passe langt var det tid for å «ta lauv» som så ble tørket og brukt som vinterfôr eller «limris» - bjørkekvister som en kunne benytte til å lage soplimer, eller mjuke kvister av vier som kunne vris til «viespenninger». Slike holdt skigardene sammen, og kunne fungere som enkelt tauverk. «Husmåså», en etasjemose fra slekta Hylocomiaceae, ble sanket og brukt som tetningsmateriale mellom stokkene i et laftehus. Denne mosen isolerer, den trekker ikke vann, og den råtner ikke. «Skursand», finsand til å skure ystkjelene rene med, fant man på bestemte steder som budeiene visste om. Einer var det godt om, der beiting hadde foregått over lang tid. Den kunne man koke «enlåv» (einerlog) på, og bruke til rengjøring og desinfisering. Noen visste hvor spesielle planter hadde sine voksesteder, og mente å kjenne til deres helbredende virkning på plagsomme og alvorlige sykdommer.
 
Å sanke bær var en aktivitet for seg, Unger og gamle var med, menn og kvinner – men ofte lå nok det største ansvaret på kvinnene. År om annet slo det til med et skikkelig «multeår». Da gikk mann av huse. Det var – og tro om det ikke fortsatt er – uhøflig å spørre noen om hvor multa er plukket. Slikt skal være hemmelig, og kanskje røpes til en utvalgt arvtaker først på dødsleiet.  Tyttebæra var mer årsikker. Spesielt etter at flatehogst ble vanlig i skogen, kunne tyttebær høstes i store mengder og, i likhet med multer, omsettes og gi noen kjærkomne, kontante penger i kassa. Bærpenger har opp gjennom årene finansiert mangt et skopar og kjoletøy.
 
Ressursene var ikke for alle. Det vil si. Noen ressurser kunne – slik som i dag – høstes fritt. Bæra i skogen og multa på myrene kunne alle plukke – i konkurranse med andre som var ute i samme ærendet. Men det meste var rettighetsfestet og strengt regulert. De eldste og største gardene hadde de fleste privilegiene, men også husmannskontraktene inneholdt mer og mindre detaljerte bestemmelser om hvor man hadde adgang til seterdrift, og for hva man kunne høste av skogens ressurser, som hustømmer, ved, gjerdematerialer og beite for dyra. De som kom sist, bureiserne, var på mange måter de som hadde færrest rettigheter. De fikk sin lille skogteig, og det var det.
 
Det kan diskuteres om dagens skoglandskap skal kalle «natur» eller er i ferd med å bli et «kulturlandskap». Moderne skogbruk med store snauflater, markberedning, plantefelt og kjørespor og bilveier endrer landskapsbildet og skogens økologi dramatisk. Men også de tradisjonelle måtene å høste skogens mangfold av ressurser på, har etterlatt seg spor. Da kaller vi det kulturminner: setervoller, gamle skogshusvær og tomter etter slike, anlegg der det ble drevet fangst av elg eller utvinning av jern fra myrmalm, brenning av tjære og kull. Mange av stiene som skogene og kjølområdene en gang var gjennomvevd av, som bandt bygder sammen, forbandt gårdene med setrene og setrene med hverandre fins der fortsatt. Noen var typiske gangveier, andre måsåveier eller tømmerveier. Noen er forsvunnet, noen så er svake at de knapt kan spores, andre godt vedlikeholdt av turgåere, jegere og fiskere.