Tjæremile er en innretning til tradisjonell framstilling av tretjære, tjøru som det tradisjonelt heter i Rendalen. Teknisk sett er milebrenning tørrdestillasjon av trevirke. Tjæra i veden utsettes for varmepåvirkning over tid, tjæra tyter ut og samles opp i tønner og kar. Det dyrebare fludiumet kan så brukes til impregnering av hus og båter, tauverk, fiskenøter og -garn. Norges gamle stavkirker, de eldste innpå 900 år gamle, er bevart mye takket være tjæreimpregneringen. Vi kjenner til beskrivelser av tjæremiler helt tilbake til 1100-tallet, og de var i bruk til tidlig på 1900- tallet både i Norge, Sverige og Finland. De skogrike innlandsområdene var et kjerneområde for produksjonen. I Rendalen må den ha foregått i betydelig omgang, etter hvert også som industriell produksjon. (Se link til info om Hanestad tjærefabrikk under)

Tjæremila ved Gammelbubekken.
Omtrent to kilometer nedenfor Volla, om du følger den nordre seterveien til Åsbrenna, og passerer veiskillet mot Ås, finner du restene av ei tjæremile av det gamle slaget. Den ligger like i veikanten, i skråningen mot Gammelbubekken. Fortsatt godt så synlig og intakt at en kan forestille seg hvordan den fungerte. Den har trolig vært i bruk på 1800-tallet, kanskje også et lite stykke inn på 1900-tallet. Tradisjonen forteller at Christian Johannesen Aasbrænd (1827-1921), skogfinnen som hadde kommet fra Grue og slått rot med familien på husmannsplassen Åsbrenna under Ås, drev med tjærebrenning her. Øverst ser vi spor etter sjølve mila, der veden som skulle varmes opp ble stablet og pakket inn med torv. Mila går over i ei grøft der det trolig har ligget ei tro laget av never, eller kanskje et trerør som ledet til tappepunktet nederst. Forestill deg lukten som omgav ei tjæremile under produksjonen!
 
Viktigste råstoffet til brenning av tjære var tyri; margveden av furu, helst røtter av gamle furustubber. Veden ble samlet og kløyvd til stikker og tørket. Så skulle mila bygges opp. Der den skulle reises ble det laget en form for trakt som igjen var forbundet med renna ned til tappepunktet. Det var praktisk at mila lå i et svakt skrånende terreng, slik som her. 
 
Mila måtte ha riktig diameter, og med riktig skråningsvinkel mot toppen. I sentrum ble det reist en midtstokk. Nederst ble det lagt lekter som pekte mot sentrum. Over denne ble kløvd ved (spik), helst fra stubbenden på treet lagt på tvers. Spiket ble lagt slik at det pekte mot sentrum, og med den feteste veden inn mot midtstokken, gjerne flere runder. Etter hvert som mila vokste i størrelse ble den avrundet, slik at formen ble som en lett flattrykt halvkule av tett sammenpresset ved. Luftlommer måtte unngås- Da kunne hele byggverket ta fyr.  
 
Før brenning ble mila dekket med flak av torv; dette for å dempe og redusere lufttilgangen slik at trevirket kunne brennes langsomt ned under kontroll. Det måtte være en åpning nederst på torvlaget hvor man tente på mila. Etter tenning ble åpningen i torva dekket til. Varmen ville da spre seg langsomt innover i mila. De som passet anlegget, måtte sørge for at varmen var akkurat passe. Da kunne det harpiksholdige spiket varmes utenfra, og tjæra ville tyte langsomt ut, for all del uten å ta fyr. Den ideelle temperaturen på tjæra skulle være rundt 40 °C.
 
Noe av produksjonen gikk ganske sikkert til eget forbruk. Men tjæra var også en etterspurt handelsvare, så den kunne gi en liten pengeinntekt. Etter hvert ble brenning av tretjære til en industri. Blant annet eksisterte det en tjærefabrikk på Hanestad i Øvre Rendal i årene 1911 til 1920. I området rundt Volla ble det så sent som på 1950-tallet brutt tyristubber og levert som råmateriale til industriell framstilling av tretjære.
 
Like nedenfor restene etter tjæremila ved Gammelbubekken finner vi tomta etter Gammelbua. Nå står bare åren, bygd opp av sten, igjen. Bua ble ganske sikkert brukt under arbeidet med tjærebrenning, sannsynligvis også av skogsarbeidere. Som skogsbuer flest, ligger også denne nær en bekk.
 
Leter du godt, og vet hva du skal se etter, er det ikke usannsynlig at du vil finne flere rester etter gamle tjæremiler i området.