- Av Rendalske Gaarder, hvor det har været drevet Jernblaast, kan nevnes Aas, hvor Driften senest blev optat baade omkring Gaarden og omkring Sæteren «Volla» i Begyndelsen av forrige Aarhundrede av den dyktige Ola Haldosen, Sørberget».
 
Det skriver Jacob B. Bull i det det lokalhistoriske verket Rendalen, bind 1 (s. 264). Dette skjedde altså tidlig på 1800-tallet, og synlige spor etter «jernblaasten» (utvinning av jern fra myrmalm) kan en finne nær stien mellom Volla og Åsmyrtjønna/Gammelsetra, ved en liten avstikker noen hundre meter ovenfor Volla. Veien til stedet er merket med skilt «Blesteranlegg». Ole Haldosen som nevnes her, var for øvrig oppvokst på prestegarden i Øvre Rendal, sønn av Haldo Olsen, presten Herr Samuel Mandalls tillitsmann, som Bull skriver varmt om i sine folkelivsskildringer.
 
På kartet finner vi stedsnavnet «Blesterbutomta». Nå aner en bare spor etter tømmerbua som en gang stod her, og i lyngen like nedenfor, det som etter alt å dømme er restene av en smelteovn, kanskje innpå en meter høy da den ble bygd. Grøfta som en gang ledet vann fra en demning i Vollbekken og forbi anlegget er også gjengrodd, men godt synlig. Hensikten med å sende vannstrømmen denne veien var trolig å drive en vassdrevet belg som blåste luft inn i smelteovnen slik at varmen ble sterk nok til å smelte malmen og skille jernet fra avfallstoffene, slagget.

Du finner fram til «Blesterbutomta» ved å følge blåmerket rute nedover langs den godt synlige grøfta i cirka 150 meter. Både butomta og smelteovnen er markert med blåmerkede staker. Restene av ovnen finner du rett nedunder skråningen, øst for butomta. Gjemt i lyngen fins rester av slagg. Kanskje er det mer å finne i nærområdet. Anlegget er aldri blitt utgravd eller undersøkt i detalj.  

NB: Vær så snill. Ikke ta med slagg eller andre rester fra anlegget, men la det ligge urørt.


Det var oppdagelsen av at det var mulig å framstille jern fra en forekomst som kunne hentes opp fra lokale myrer, myrmalm, som la grunnlaget for overgangen til «jernalderen» i norsk historie. Perioden regnes fra omtrent 500 år før vår tidsregning. Det spesielle med blesteranlegget ved Volla er ikke at det er gammelt, tvert om, at det er så kort tid siden det var i drift. Litt som Magnar Myrmo, den siste verdensmester på treski. På begynnelsen av 1800-tallet, da dette anlegget var i drift, hadde for lengst mer moderne måter å utvinne jern på blitt vanlige. Det ble bygd opp industrielle jernverk basert på malm fra gruver i jernholdig berg, som Bærums verk, Ulefos jernverk i Telemark og Næs jernverk i Agder, og ikke minst de mange svenske jernverkene. Mot disse hadde ikke den gammeldagse måten å utvinne jern på livets rett.  

 
Den tradisjonelle måten å framstille jern fra myrmalm på ,var en omstendelig og kunnskapskrevende prosess. Myrmalm er en naturlig forekomst som dannes i myrer når jernholdig grunnvann møter oksygen. Malmen opptrer som klumper eller skorper et stykke under myrtorva. Den må lokaliseres, gjerne med spesielle «myrstikker», så graves opp med hakke og spade, og deretter «røstes», det vil si tørkes og glødes i en spesiallaget grop eller over en varmekilde, slik at både fuktigheten og alle planterester blir brent bort. Ordet å «røste» er det samme som å «riste», det vi bruker en brødrister til.
 
De rustbrune, klumpene i variert størrelse en sitter igjen med etter røstingen plasseres i en smelteovn, lagvis med kull mellom. Når kullet gløder, mens luft pumpes inn i ovnen ved hjelp av én eller heller helst to blåsebelger for å drive opp temperaturen til det ideelle nivået, mellom 1100 og 1300 grader, skjer det en kjemisk reduksjonsprosess. Slaggstoffene i jernet smelter, og det rene og dyrbare jernet, luppen eller blomsten, samler seg til en klump. Den kan etter hvert tas ut, gjennomgå en mer omfattende renseprosess i smia, og så endelig bli til våpen, kniver, økser, ljåer, sigd, spiker, beslag, dørhengsler og andre nyttegjenstander. Smia på garden – Ås hadde også en slik – ble helst bygd et godt stykke unna den øvrige bebyggelsen. Den kunne jo ta fyr!
 
Jern var også en viktig handelsvare. Smelteovnen ved Volla har antakelig vært av den såkalte Evenstad-typen. Denne ovnstypen har navn etter Ole Olsen Evenstad, entreprenør, bonde og lensmann fra Stor-Elvdal, som ivret for at bøndene i distriktet skulle utvikle blestringen til småindustri og skaffe seg ekstrainntekter. I 1781 forfattet han en avhandling med grundig instruksjon i kunsten å fremstille jern direkte fra myrmalm: Afhandling om Jern‑Malm, som findes i Myrer og Moradser i Norge, og Omgangsmaaden med at forvandle den til Jern og Staal. Manuskriptet ble belønnet med Det kgl. Danske Landhusholdningsselskabs gullmedalje, og ble trykt i København 1790. Avhandlingen og forretningsideen førte til et oppsving for den gamle jernvinna, Men eventyret ble altså kort.  
 
Det er helst hauger av slagg, avfallsproduktet fra blestringen, som røper sporene etter gamle blesteranlegg. Omfanget av slagg sier noe om hvor mye jern som ble produsert. Bedømt etter slaggmengden en finner ved blesteranlegget ved Volla, har ikke produksjonen vært særlig langvarig eller omfattende. En ny tid kom, Ola Haldosen og familien flyttet fra Ås til Glassmakerstua på Hornset, men rester etter virksomheten, og et kartfestet stedsnavn, er bevart.
 
Har du lyst til å lete etter myrmalm? Da undersøker du først om du finner et sted på myra der en bekk eller sigevannet har rustrød farge, eller kanskje et belegg som kan se ut som olje på vannoverflaten. Under myrtorva på slike steder, gjerne 30 centimeter eller mer under overflata, kan du finne klumper, eller skorpeaktige, rustrøde lag av malm. Tørker du malmen godt, og brenner ut alle planterestene sitter du igjen med et rødbrunt stoff som kan likne på vanlig jord. Men fester denne «jorda» seg til en magnet, vet du at det er jernmalm du har funnet! Det er en god begynnelse.