Cellulose, papp og papir. Massevirke blir etterspurt vare. 
I den første tiden var det skurtømmer det internasjonale markedet etterspurte, stokker som var grove nok, og rettvokste nok til å egne seg for å bli saget opp til bjelker og planker og bord. Gjennom siste halvdelen av 1800-tallet oppstod det gradvis også stor etterspørsel etter massevirke, såkalt sliptømmer. Det var tømmerstokker som sagbrukene ikke ville ha, men kunne males opp til tremasse (slipes), og gjennom avanserte prosesser bli til cellulose, papp og papir. Slike produkter var enklere å frakte enn tømmer, og fabrikkene trengte ikke å ligge ved elvemunningene. De var derimot avhengige av mye energi, og dermed var det å ligge ved et fossefall og et kraftverk en fordel. Jernbaneutbyggingen endret transportforholdene radikalt og dermed treforedlingsindustriens lokaliseringsvilkår. Spesielt fra 1900 og utover skjøt utviklingen fart. Den lokale bedriften Rena Karton, utviklet fra bedriften Rena Træsliperi med oppstart i 1913 (nedlagt 1998), var en del av denne utviklingen.

 
Konjunkturutsatt næring.
Skogbrukets utvikling og økonomiske betydning fulgte ikke en rettlinjet bane. Tidene vekslet mellom høy- og lavkonjunktur, perioder med stor etterspørsel og gode priser, fulgt av økonomisk krise og konkurser, også på eiersiden. Både skogteiger og hele garder skiftet eiere. Det var slik skipsredere og de store kompaniene kom inn på eiersiden i Østerdalen, blant annet And. H. Kiær & co – med røtter i skipsfart og trelastindustri – som senere ble til Kiærs og Borregaards skoger, og i 2010 kjøpt opp av Statskog.
 
Skogsarbeiderne og deres familier opplevde de samme opp- og nedturene som eierne av skogen. Gode tider ble fulgt av dårlige tider, og svingningene var uforutsigbare. Det var en av grunnene til at nesten alle drev jordbruk i tillegg til å arbeide i skogen, og/eller delta i fløtinga. Arbeider med jord og husdyr bidrog til å fylle ut arbeidsåret og sysselsette hele familien, og like viktig: Det jorda og husdyrbruket gav, var en forsikring mot den absolutte nød. Les mer om det under overskriften: Skogens menn og kvinner.
 
En gang var skogsarbeid å hogge tømmer.
– I ordets rette forstand, felle treet med øks og «tømmersvans», kviste stammen med ei øks som egnet seg til det, kappe opp stammen i mindre stokker, så «berkje» tømmeret, det vil fjerne barken med «barkespade», og så ta øksa og slå inn med romertall det antall halvmeter stokken var målt til med «skansen» - målestaven som alle tømmerhoggere hadde med seg i skogen. «Tømmersaksa» gjorde det mulig å snu på stokkene og legge dem til så det var enklest mulig for hestekarene. De fraktet nå tømmeret fra hogstplassen, gjerne i flere etapper til ei «velte» der tømmeret kunne tørke litt mens det ventet på å bli «slått uti» elva eller sjøen under fløtinga. Slik kunne det foregå til lenge etter den andre verdenskrigen, mens det skjedde en gradvis overgang til motorisert transport fram til velteplassene. Kjøperne hadde alle sine merker som ble slått inn i hver stokk med en spesiell merkeøks. Merkene gjorde det mulig å sortere tømmeret så det kom dit det skulle etter den lange ferden ned langs elvene. Etter hvert ble det også slutt på fløtinga. Motorisert transport tok over.
 
Det tradisjonelle skogbruket, med all nødvendig tømmertransport, var tungt og arbeidskrevende. Nesten hele den mannlige befolkningen i området her på vestsida av Storsjøen var skogsarbeidere, i det minste gjennom deler av året.  Derfor ble mekaniseringen av skogsbruket, som for alvor skjøt fart fra 1950-tallet, møtt med et visst tvisyn. På den ene siden så en med lettelse på at noe av noe av arbeidet ble mindre slitsomt enn før. Ingen savnet å stå med barkespaden en iskald vinterdag, og hogge løs grov og stivklaka furubark med rå handmakt. På den andre siden vokste bekymringen for alle arbeidsplassene som gikk tapt, og at så mye ungdom forsvant fra bygda.
 
Mekaniseringen.
Mekaniseringen av skogbruket gikk i mange etapper. Motorsaga, som for alvor kom inn i skogbruket fra 1950-tallet var en av de viktigste nyvinningene. De første som kom var klepptunge, og egnet seg bare til felling og kapping. Så ble sagene lettere og mer håndterbare. De kunne også brukes til kvisting. Landbrukstraktorer, og etter hvert spesialtraktorer, overtok gradvis for hesten. Hensikten med å barke tømmeret, var dels å gjøre det glattere, og dermed lettere for hestene å dra det med seg. Barkingen framskyndet også tørkeprosessen, så tømmerstokkene holdt seg flytende til de var framme hos kjøperen. Nå var det ikke lenger nødvendig å barke tømmeret. Den operasjonen tok spesialiserte barkemaskioner seg av. 
 
Slik gikk utviklingen skrittvis fram til dagens situasjon med store og effektive hogstmaskiner som både feller og kvister og kapper tømmeret i en operasjon. Terrenggående lassbærere med stålbelter tar tømmeret ut av skogen fram til bilvei, og bilene bringer tømmeret dit det skal, til kjøperen eller til videre befordring med tog. Sammenliknet med «tømmerhogging» på gamlemåten trengs bare en liten brøkdel arbeidsinnsatsen. Og knapt noen bor i skogen mens arbeidet pågår, slik det var vanlig før bilene og veiene. Les om eldre skoghusvær under overskriften «Butomt» om du følger kulturstien mot Åsmyrtjønna.
 
Også mange av de mindre skogeierne, som lenge drev egen skog etter mer tradisjonelle prinsipper, «kjøper» etter hvert hogsten ferdig utført, alt organisert av store skogentreprenører.
 
Rendalen – en råvareprodusent.
Rendalen har hatt flere sagbruk, Rendalen har hatt og har laftebedrifter.  Møbler er blitt produsert. I det senere har lavarten kvitkrull, som fins i store mengder i Rendalens skoger, gitt opphav til industribedriften «Norske Moteprodukter». Foredlede produkter levers til et stort internasjonalt marked. Men når det gjelder tømmer, sendes det meste ubearbeidet ut av kommunen som en ubearbeidet råvare.
 
Rendalen gjennomgikk på mange måter den klassiske råvareprodusentens skjebne. Først en periode med oppblomstring og vekst. Så ble arbeidet med å utvinne råvaren, i dette tilfellet tømmer, rasjonalisert så det gav færre levebrød lokalt enn tidligere. Mye av verdiskapingen av råvaren skjedde andre steder, og dermed «lakk» mange av de potensielle, økonomiske ringvirkningene ut av bygda. Bearbeiding av råvaren og alt som fulgte med, dannet i stedet grunnlag for by- og tettstedsvekst andre steder. Rendalen ble et uttynningssamfunn, men har kanskje aldri hatt større skogproduksjon og avvirket mer tømmer enn i dag.
 
Rekreasjon og hytteturisme.
På ett område har skog og fjell, naturen fått ny verdi: Gjennom rekreasjon, gjennom hyttebygging og reiseliv, gjennom opplevelsene landskapet byr opp til. For mange er det å være nær naturen et avgjørende argument for å bosette seg i Rendalen, og en viktig grunn til å besøke Rendalen. I dag er Rendalen en av Norges mest utpregede hyttekommuner. Det fins neste tre ganger så mange hytter og fritidshus som boliger med fastboende.
 
Skogbruket setter preg på landskapet.
Fram til cirka 1950 var plukkhogst det vanlige. Bare trærne en hadde bruk for ble tatt ut. Det førte til at mye av skogen ble skrapskog med lav tilvekst. Etter hvert ble bestandsskogbruk et rådende prinsipp. Arealer av en viss størrelse, og med noenlunde ensartet skog og like vekstforhold blir valgt ut, og behandlet under ett.  Store og små hogstflater er en del av denne forvaltningen. Nesten all skog på et slikt areal blir tatt ut, for å så bli erstattet av ny skog, gjerne gjennom skogplanting, noen ganger ved at «frøtrær» som blir satt igjen og får spre frø på flater som i det typiske tilfellet er «markberedet» - pløyd opp så frø og planter skal få en rask og god oppstart. Skogen blir, mer enn før, et storskala lappeteppe.
 
I faglige sammenhenger skilles det gjerne mellom naturlandskap på den ene siden, områder der naturen mer eller mindre har fått stelle seg sjøl, og kulturlandskap på den andre siden, områder der menneskelig påvirkning dominerer. En kan gjerne se det som ytterpunkter på en akse. Over tid har den produktive skogen beveget seg mer og mer fra å ha preg av å være et naturlandskap til å bli et kulturlandskap, et landskap der måten avvirkningen og foryngelsen skjer på, setter sterkt preg på skogen, ikke bare når det gjelder hva øyet ser, men også dyrelivet, fuglelivet, plantelivet, i det hele skogens økologi.
 
Tydeligst kommer kanskje den menneskelige påvirkningen til uttrykk der all gammel skog er blitt tatt ut for å gi plass til en granplantasje, med trær på rekke, alle like gamle og like store. Slike felt blir fortsatt skapt. Men over tid har tendensen gått mer i retning av differensiert og stedstilpasset skogbehandling; små flater og store flater, og noen steder bare uttynning av bestandene, spesielt der høyden over havet og lokalklimaet kan hemme gjenveksten om det hogges for hardt. Betydelige arealer fredes, og får lov til å stelle seg sjøl – til glede for artene som trives best i gammelskogen, og mennesker som setter pris på det uberørte naturlandskapet.