Å bo og å leve i Rendalen gjennom århundrenes gang, var liv i nært samspill med naturen. Det var dermed også et liv med mye usikkerhet; en sårbar tilværelse. Mye handlet om å ha mat på bordet, klær på kroppen og sko på bena. Ville en få nok høy og lauv og måså i hus til å berge husdyra gjennom vinteren? Kom frosten til tå a knekken på avlinga? Ville rovdyra holde seg borte? Ville folk og husdyr bli skånet for sykdom og ulykker?
 
Etter hvert som distriktet ble mer og mer vevd inn i en internasjonal pengeøkonomi, først og fremst gjennom skogbruket og tømmermarkedet, fikk bygda et ekstra ben å stå på, økonomisk. Men samtidig en ny sårbarhet: konjunktursvingenene.  Gode tider og dårlige tider fulgte hverandre i uforutsigbare bølger. Det fikk skogeierne merke. De måtte gjøre mange av sine investeringer uten å vite sikkert hvordan salget av tømmer ville gå. Av og til, og i lange perioder, betydde det raske penger og stor velstand. Andre ganger endte det riktig dårlig. Noen gikk konkurs, andre måtte selge unna skog og rettigheter. De som utgjorde de fleste, de som var avhengige av arbeidsinntekter fra skogsarbeid og fløting, kunne tjene godt det ene året, det neste året lite eller ingenting. Nøden lå på lur. 1930-tallet var en slik, spesielt dramatisk periode med lavkonjunktur og krise.
 
Lenge vokste befolkningen i Rendalen jevnt og trutt. Til tross for stor utvandring til USA på 1800-tallet, og etter hvert betydelig nettoflytting til Oslo og andre deler av landet på 1900-tallet, rant det på med barn, store barnekull. Utvandring og utflytting til tross. Befolkningspresset vedvarte.  Det var hele tiden behov for å etablere nye hushold. Gardene var allerede delt i Oppstu og Utstu, Søstu og Nordstu, og hva de nå ble hetende.  Husmannstida ble neste epoke.
 
Gjennom 1700- og 1800-tallet vokste det fram et stort antall husmannsplasser rundt de eldre og etablerte gardene; små jordflekker og ofte skrøpelige hus bebodd av småkårsfolk. De var pålagt, og samtidig avhengige av å arbeide for garden de hørte inn under. Skogsarbeid og fløting mot betaling i penger inngikk etter hvert i et typisk arbeidsår for en husmann. Husmannsplassene ble etter hvert kjøpt ut. De som ikke ble lagt ned, ble sjøleide småbruk – i det typiske tilfellet, «skogarbeiderbruk».
 
Å kombinere gardsdrift med skogsarbeid klaffet på mange måter godt. Arbeidet i skogen foregikk i hovedsak om vinteren, mens sommerhalvåret var tida da jordbruket la mest beslag på arbeidskraften. Og hesten var like anvendelig på hjemme på bruket som i skogen. «Arbeiderbondens» lille gardsdrift fungere samtidig som en form for livsforsikring. Sviktet inntektene fra arbeidet utenfor bruket, kunne det å ha et par kyr på båsen, noen sauer, en gris og en potetåker være det som holdt den verste nøden på avstand.
 
Befolkningsvekst og sviktende konjunkturer var også et bakteppe for etableringen av bureisergrenda Fiskviklia. Kanskje skal en også nevne revolusjonsfrykten som spredte seg etter kommunistenes maktovertakelse i Russland i 1917, arbeideruro ute i Europa, og dramatiske arbeidskonflikter her hjemme. Lokalt huskes store fløterkonflikter der statspoliti, bevæpnet med skarpladde gevær til slutt ble involvert. 
 
Bureiserbevegelsens røtter går tilbake til 1903, til etableringen av Arbeiderbruk- og boligbanken. Senere ble den omdøpt til Noregs småbruk- og bustadbank. Flere kjenner den kanskje under det navnet. Banken gav lån til bureising, etablering av nye småbruk der det før var skog og utmark. En viss statlig støtte fulgte med. Fra 1921 ble tilskuddsreglene endret. Beløpene var fortsatt beskjedne, men store nok til å utløse den virkelig store bureiserbølgen. Fra 1920 og fram til utpå femtitallet ble det opprettet 20 000 nye bureisingsbruk her i landet, blant disse, brukene «borti Fjorten». Det ble området lenge kalt lokalt, etter nummeret på skogteigen der bureisergrenda Fiskviklia vokste fram. Dette skjedde på midten av 1930-tallet, «de harde tredveåra».
 
Brukene i Fiskviklia, med sine små jordlapper og skogteiger, fungerte ikke så mye annerledes enn andre småbruk i området på denne tida. I faglige sammenhenger omtales tilpasningsformen som en dualøkonomi. Husholdet stod på to ben, økonomisk sett. Det ene benet var sjølforsyning av mat og klær og andre varer, og ikke minst husarbeid og omsorg. Baking, herunder flatbrødbakst, inngikk naturlig i årshjulet. Det ble sydd, strikket, stoppet og lappet, det ble plukket bær, syltet og saftet. Dette arbeidet var ulønnet, og for en stor del ansvar som falt på kvinnene. Det andre benet husholdet støttet seg på, var pengeinntekter fra arbeid utenfor bruket, framfor alt skogsarbeid; tømmerhogging, tømmerkjøring, vedhogging, tømmermerking, fløting, grøfting av myr, kanskje snekring, kanskje anleggsarbeid. Det meste av dette arbeidet tok mennene seg av. Kvinnene var fullt sysselsatt hjemme, inkludert å fungere som «bakkemannskap» for mennene som skulle rustes ut og dra til skogs. En tradisjonell arbeidsdeling der også unger og gamle hadde sine oppgaver. Å vokse opp på et bureisingsbruk eller et annet småbruk, var å delta i de fleste gårdens mange sysler. Det var å lære allsidig praktisk arbeid fra ung alder.   
 
Mye slit for hele familien. Belønningen var ikke rikdom, men en grunnleggende trygghet i det å eie sitt eget hjem, ha mat på bordet og muligheter til et verdig liv. Slik var det for bureiserne, slik var det for de andre småbrukerfamiliene i området, også. Det var ikke alltid så fett på «gardene», heller. Men de som bodde på eldre bruk hadde gjerne fordelen av å ha utmarksrettinger, som beiting, fiskerettigheter og så eide de setre. Det fulgte ikke med teigen som bureiserne ble tildelt. 
 
Like avhengig som folkene på «skogarbeiderbrukene» var av skogens eiere, var skogens eiere av tilgang på arbeidskraft. Var det vondt om arbeid, ble akkordene dårligere. 

– Døm kjæm full at mar døm blir svøltne, siteres en de mektigste bøndene lenger nord i kommunen. Han mente arbeidernes representanter forlangte for mye, og forhandlingene brøt sammen. Klasseforskjellene var merkbare, klassekampen ulmet under. Men i ettertid er det trolig dekning for å si at i hverdagen var forholdet mellom store og små, iallfall i denne delen av kommunen, mer preget av gemyttlighet og gjensidig respekt enn av kamp og ufred.