Du skal ha øynene godt med deg. Men går du i pilens retning, 10-15 meter mot vest for stien mot Åsmyrtjønna, finner du en liten menneskeskapt forhøyning i terrenget, oppmurt av stein, kvadratisk og omtrent en halv meter i høyden. Dette er åren – det åpne ildstedet - til ei laftet ljørbu (ljørkoie) som en gang stod her. Kanskje aner du også spor etter de nedråtnede veggene. Halvt skult i lyngen ligger restene av bøtta vi kan anta at de som bodde her, brukte for å hente seg vann fra bekken nede på myra. Buene lå sjelden langt fra en vannkilde.
 
 
Slike små, enkle buer, som oftest med jordgolv, fantes det svært mange av i disse traktene. Dette er nok av de eldre. Ilden på åren gav lys og varme. Den var plassert midt på golvet. Over åren hadde taket en romslig åpning så røken kunne slippe ut. Langs veggene var det som regel enkle trebenker – brisker – til å sitte på, og sove på. Her kunne det bo folk både en uke og mer i slengen, og til alle årstider. Det går historier om at skjegget til sovende skogsarbeidere kunne fryse fast i veggen når kulda var som strengest. Dette var definitivt før noen visste hva forkortelsen HMS stod for.
 
Også fløtere, jegere og fiskere, og folk så lå innpå skogen beskjeftiget med blestring, tjære- og kullbrenning, og for eksempel mosetaking om høsten, holdt også ofte til i buer av denne typen. Ikke langt herifra her finner vi stedsnavn som Blesterbua og Måsåbua. Misterosbua, som fortsatt er intakt og ligger et par kilometer nærmere dalen, er utstyrt med stall. Det trengtes der tømmerkjørerne skulle raste og bo.
 
Etter hvert ble det vanligere at buene fikk vedovn og røykrør. Det gjorde husværet litt lunere, og gjorde også tilberedningen av mat og tørking av klær enklere. Mange steder, der det var mulig å komme fram på kjørbare veier, overtok flyttbare hjulbrakker etter hvert rollen til de tradisjonelle buene, inntil folk som arbeidet i skogen mer og mer ble dagpendlere som kjørte hjem og bort.