Ikke mindre enn seks setre ligger innenfor det begrensede området som kartet på tavla ved rasteplassen dekker. I tillegg til Volla finner vi Fiskvikrokkdalen, Nordgardskneppa og Søgardskneppa, Åkersrokkdalen og Gammelsetra. Ingen av dem har aktiv setring lenger, og det over femti år siden sist. Men det lever mange som har gode minner fra den gangen lyden av lokking, kubjeller og rautende kyr kunne høres ved setervollene her. Glade minner fra seterflyttinga på forsommeren da hele buskapen, og mange av folkene på garden vandret til seters, i noen tilfeller flere mil. Vemodige minner fra sensommeren da alt ble pakket gjort klart til flyttingen tilbake til bygda, til kortere dager, vinter og kulde.  Og skolegang.
 
Mange garder hadde ikke bare én, men flere setre. Det krevde mange hus og mye arbeid. Men på denne måten kunne større beitearealer høstes, og produksjonen økes tilsvarende. I Volla hadde Ås og Åsbrenna setre. Men de hadde også seter på Fiskvikrokkdalen og på Nubben ved Rensjøen, langt innover fjellene på den motsatt av Storsjøen. Flere av gardene på Åkre hadde setre både på Gammelsetra og Åkersrokkdalen, og noen en ekstra seter på Østvolden – også det langt innover på østsida av Storsjøen.  Fiskvik setret på Kneppa og på Fiskvikrokkdalen, og skal også også, for langt tilbake ha setret langt inni fjella øst for Storsjøen. I Åkersrokkdalen hadde både Flenøya og Rønningen setre. Dette er steder som ligger på den andre siden av Storsjøen. Setra var viktig. I gammel tid var det der det meste av husdyrproduksjonen skjedde.  Det gjorde opp for den lange veien.

Stien nordover fra tavla passerer Volla seter. Åshusa ligger nederst på vollen, med tilhørende setertrø: Åstrøa. Øverst ligger Åsbrenn-husa med seterstue, fjøs, vedskåle og løe. Løa har noen stokker som skal ha tilhørt den tidligere ettroms seterstua til Åsbrenna. Legg merke til at løa ikke har dør, men glugg et stykke oppe på veggen. Det er for at det skulle være lettere å få ut høyet som ble slått på trøene og lagret der, da en kom med hest og slede på snøføre for å hente høyet.

Åsbrenna hadde også Finnskjeggtrøa. Den lå nederst og lengst sør på Vollen. Her stod det en gang også ei løe. Den ble flyttet opp på vollen og tjener nå som vedskåle. 

På sørsida av den nye brua over Vollbekken fins noen gamle murer og spor etter et tredje setertun. Her stod setra til Åsegga. Seterstua brant ned en gang i mellomkrigstida, og ble ikke bygd opp igjen. Lenge stod ei løe på «Eggetrøa» som et siste minne. Fjøset som hørte til Åseggsetra skal være det som nå kalles «stallen», og ligger lengst sør på rekka med hus som tilhører Ås. Det litt kunstig høye, reisverkshuset som står ved siden av, ble i sin tid ofte omtalt som «kontoret», døpt slik av Ivar Rotbakken. Han hadde en skogteig like nordafor setra, og lå mye i Åshusa da han hogg tømmer og ved. Gjett hvilken funksjon dette huset hadde? Ragna Rotbakken, senere Nervold, husker mange. Hun var født i bakstua, den delen av Åsseterhuset som peker mot sør. Lenger kom ikke mot Birgitte, på tur hjem til fra Fiskvikrokkdalen til Rotbakken for å føde. Året var 1917.

 Lang historie.
Det internasjonale ordet for seterdrift er transhumance. Det kommer fra fransk og betyr sesongmessig flytting av husdyr mellom ulike beiteområder, typisk mellom lavlandet (om vinteren) og høyfjellet (om sommeren). Så denne formen for halvnomadisme er altså ikke særnorsk, men den store og livsviktige betydningen setrene hadde i det gamle bondesamfunnet, og ikke minst her i Rendalen er spesiell, og vanskelig å overvurdere betydningen av.
Setrenes historie er lang, men det var først fra 1600-tallet og utover at den virkelige store ekspansjonen skjedde. Det må ses i sammenheng med befolkningsvekst. Folk trengte mat, og det var nettopp produksjon av mat setringen handlet om, først og fremst alt som kunne lages av mjølk som råstoff, og helst i en slik form at varene kunne lagres, fraktes til bygda med kløvhest, «slep», eller hest og kjerre, og hentes fram gjennom vintermånedene. Salgsproduksjonen kunne også være viktig. 

Hvordan artet seterhverdagen seg?
Det kunne nok variere fra seter til seter, og periode til periode. For eksempel fikk mange setre, ikke minst i dalførene lenger vest, etter hvert både strøm og vei og mjølkebil. Slik var det ikke på setrene på Vestkjølen i Rendalen.

Kyrne ble handmjølket morgen og kveld. Mellom stellene ble de lokket med ut på beitelandet omkring setra. Ofte ble buskapen fulgt av gjetergutter og -jenter. I eldre tider var nok det regelen. Men var rovdyrfaren liten, kunne flokken klare seg uten følge av folk på dagtid. Bjøllekua tok gjeterens ansvar og visste når det var tid for å vende tilbake til setervollen for mjølking og kveldsstell. Alle kyrne hadde faste båsplasser i seterfjøset, og visste godt hvor den var. Det kunne de huske fra den ene sesongen til den neste, og nåde den som utfordret ei gammal ku og prøvde å ta hennes faste plass.

Budeiene hadde lange og travle dager. Mjølkinga krevde både tid og handlag. Mjølka skulle separeres, det ble kinnet smør, ystet søtt og ystet surt. Pultosten var en kunst for seg. Det skulle lages og serveres mat, vaskes og skures. Renslighet var en dyd. Unger skulle ha pass og stell. Alt som skulle lagres, måtte kjøles ned raskt, og stå kaldt. Ei god seter hadde et oppkomme, ei kaldtjølle som kunne brukes til det. Ei typisk seterstue hadde et særskilt rom der produktne (avdråtten) ble lagret. Alltid nordvendt, for der var det kjøligst. Ved trengtes det mye av til ystinga. Å skaffe ved, å holde skigardene og ljåslått var typisk kararbeid.

Seterhøy – konfekt for dyra.
De fleste setrene hadde ei eller flere setertrøer. Disse ble slått, høyet ble tørket og fraktet til lagring i ei løe. Tidlig på vinteren, da det var sledeføre helst ikke for mye snø ble høyet hentet hjem til garden. Seterhøyet var mindre grovt enn høyet fra ekrene nede i bygda, og hadde gjerne en særegen, litt krydret lukt. Det var ikke uvanlig at den som stelte i fjøset på julekvelden hentet fram en god tapp med høy fra setra til kyr og geiter og sauer, og godpratet litt ekstra med dem. For den som ikke har opplevd det, må det være vanskelig å forstå hvor tett dyr og mennesker levde sammen, og hva seterlivet betydde for trivsel og den gleden det var plass til i de nøysommere livene folk flest levde.

Utslåtter.
Noe av maten som husdyra trengte gjennom vinteren ble hentet fra «utslåtter» -  gjerne grasmyrer (slåttemyrer) som kunne slås med ljå. En kjent utslått var ved Langmyra, noen få hundre meter sør for Volla seter. Har skal det også ha stått ei løe. Etter hvert som befolkningspresset økte, fikk flere av utslåttene, og frittliggende åkre nede i bygda etter hvert fast bosetting. Stedsnavn som «Renåslåtten» og «Sletta» (slåtten) forteller om en slik historie.