De store rovdyra, ikke minst ulv (skrubb, gråben) og bjørn var en evig trussel mot husdyra, spesielt i setertraktene når buskapen gikk på utmarksbeite. En av oppgavene til gjeterjenter og gjetergutter som fulgte buskapen, var å varsle om rovdyr, eller helst skremme dem vekk med leven og spetakkel.
 
Bjørnen gikk det an å få has på med en gang den hadde gått ut av hiet på våren, og sulten drev den ut på matsøk. Det var vanlig å legge ut åte, kanskje en hest som hadde krepert i løpet av vinteren, og dynge den ned med felte trær eller tømmerstokker. Da klarte ikke bjørnen så lett å dra åtet bort og i skjul, men måtte oppholde seg på stedet og fortære kadaveret der.  Like i nærheten, og med god oversikt, kunne det være etablert «bjønnstille», et enkelt skjul der jegeren kunne oppholde seg og vente på bjørnen. Skuddet skulle helst treffe godt. For en skadeskutt bjørn kunne være livsfarlig, og det var en tidkrevende prosess å klargjøre et munnladningsgevær for nytt skudd.

Ulven kunne jaktes på med gevær, etter at slike kom i bruk, men den kunne også tas i «ulvestue», en egen fangstgrav beregnet på ulv. Grava ble dekket til av kvist og mose. Åtet var plassert i midten, så ulven rutsjet gjennom og ble fanget levende i grava der veggene var så bratte og glatte at den ikke klarte å komme opp igjen. Noen ganger kunne visstnok en levende og geitekilling bli plassert i midten av grava. Den ville breke og bære seg, og trekke til seg ulven som i forsøket på å skaffe seg et ferskt kjøttmåltid, ramlet i grava.
 
Noen husker kanskje Astrid Lindgrens historie om Emil i Lønneberget som fanget den gniene og slemme bestyrerinnen (kommandoren) fra fattighuset i ulvestue, og holdt henne fanget der mens han holdt juleselskap for de fattige, og lot dem få spise av maten som hun hadde gjemt unna.
 
En annen måte å ta ut ulven på, var å forgifte den. Blant annet kunne «strykning» (stryknin) brukes til dette formålet. Ulvelav kunne også duge. Denne laven er kraftig gulgrønn i fargen. I traktene her omkring vokser den ofte i rikelige mengder på gamle «kragger» av furu, slike en gjerne finner i myrkantene i høyereliggende områder. Cirka 50 meter i pilas retning, og godt synlig fra skiltet i stikanten, fins et fint eksemplar av en slik kragg, godt bevokst med ulvelav.
 
Tradisjonelt ble ulvelaven tørket, knust, og så blandet i et åte bestående av fett, kjøtt og helst litt blod. I tillegg ble det visstnok gjerne tilsatt glasskår, så giften lettere skulle trenge inn i blodbanene til ulven som spiste av åtet. På latin heter ulvelav Vulpina letharia. Det betyr oversatt til norsk «dødbringende for rev». Så reven lider nok samme skjebne som ulven om den får i seg nok av giften som laven inneholder, vulpinsyre.