Om vi sier at kulturminner er spor etter mennesker, er stier og veier kulturminner
i ordets aller mest direkte betydning. Der folk og husdyr har vandret gjennom hundrevis, kanskje tusenvis av år har de etterlatt seg tråkk og stier. I så måte er ikke Vestkjølen i Rendalen noe unntak. Skiller området seg ut, er det fordi stiene her, i større grad enn mange andre steder er blitt holdt vedlike og brukt såpass mye, at ganske mange av dem fortsatt er greie å finne, iallfall om man har øynene med seg og følger med på kartet. Noen er også merket.
 
Opprinnelsen til stiene kjenner vi langt fra bestandig, men vet at de har vært der i generasjoner, og at de har hatt ulike funksjoner. Seterveiene var kanskje en gang de mest brukte, både stiene mellom bygda og setrene, og nettverket av stier mellom setrene. Mange var det gjort ekstra arbeid med, så en kunne kjøre dem med hest og vogn, i det minste med slepredskap. Ofte gikk det flere seterveier fra en og samme gard. Noen var bare egnet til å gå, og ikke kjøre med hest. Andre gikk over myrer og egnet best til å bruke når myrene hadde frosset til.  Atter andre kunne være så bratte og steinete at de egnet seg best når en gikk «tomrepes» og ikke skulle bære tungt. Fra Rotbakken, for eksempel, gikk det tre stier opp lia, Vasstreleveien, Vedskålsleveien og Gristrøleveien.  Et «le» var en åpning i skigarden der det var mulig å passere ved å trekke til side de langsgående trestengene som ellers skulle stenge for husdyra. I denne sammenhengen betyr ordet «lé» kanskje heller «led», det vil si retning.
 
Noen av veiene ble mest brukt som måsåveier. De trengtes når en skulle kjøre hjem «måså» til husdyrfôr, «måså» i anførsel, fordi det i virkeligheten var lavarten kvitkrull det dreide seg om. Den ble sanket sammen i store hauger om høsten. Når disse haugene hadde frosset til sammenhengende klumper kunne de hentes med hest og slep, eller slede på snøføre, ikke sjelden «mellom dagene» i jula når karene var hjemme fra skogen og hestene var ledige.
 
De gamle ved- og tømmerveiene var av ulike slag. Doningsveiene var de fineste. Ikke for bratte, og brede nok til at en kunne kjøre der med «tømmerdoning», «bukk» og «geit» med meier av jern. Andre veier egnet seg bare til å slepe tømmeret bak hesten, men gjerne «slå etter», lage lenker av stokker som hang som lange slanger etter lasset. Stokkene bidro til å bremse så en kunne ta seg ned i brattere terreng. Ei «løpe» var som en tro ned en bratt skrent, gjerne grasbevokst, der en kunne la stokkene rutsje ned av egen kraft, eksempelvis den siste etappen ned til Storsjøen.
 
Lokkeveiene var ofte veistubber fra setrene, og gjerne bare noen hundre meter fram til beiteplassene rundt setra. Ander veier kan ha blitt mest brukt av bærplukkere, jegere eller i forbindelse med fiske. Og naturligvis ble stiene og veiene brukt til det en til enhver tid trengte dem til. Om det var seterflytting, om det var multeplukking, om det jakt, om det var fisking, om det var hesteleting eller friing det gjaldt. Tur for turens egen skyld? Ja det kunne vel også skje? I dag er det dette, stiene brukes mest til.
 
Navnet på stiene og veiene fortalte ofte noe om veiens beskaffenhet. Et «berg» er bratt (Åsberget, Åsheimberget), «brekke» betyr bratt bakke (Midtskogsbrekka). Noen fikk navn etter en person som hadde anlagt den, eller brukte den mye (Mesterveien hadde navn etter en kar merd tilnavnet «Mester´n» som bodde i Åsheim, «Eliasveien» bærer navnet etter Elias Øien som brukte den på mange turer til Rokkdalen med hest.  De fleste stiene har nok rett og slett bare navn etter stedet de går til, Åkersrokkdalsveien går til Åkersrokkdalen og Fiskvikrokkdalsveien til Fiskvikrokkdalen. Men navnet ble snudd når du kom til dit veien førte deg. Det blir som Trondheimsveien fra Oslo, og Osloveien fra Trondheim.
 
Da traktoren, i første omgang landsbrukstraktoren, senere spesialtraktorer, overtok etter hesten, ble mange hesteveien traktorveier – og ble preget av det. Noen særskilte traktorveier ble også bygd, inntil nettet av skogsbilveier etter hvert tok form.
 
Ja, stier og veier er kulturminner. Men de er såkalt dynamiske kulturminner. de er i stadig endring. Enderingen innebærer ofte at de gror igjen. Det kan skje på ganske få år om de ikke blir brukt og ikke ryddes med jevne mellomrom. Tilgi oss som prøver å holde stiene på Vestkjølen framkommelige og kunnskapen om dem levende om du synes stien kunne ha vært tydeligere og merkingen bedre. Det er fort gjort å miste en sti der den er svak eller gjør en brå sving. Mange stipartier er merket, de fleste med blå farge, men merkene er ikke mange nok alle steder til at den som ikke er kjent kan gå uten nøling.
 
Stiene er også truet der det foregår store tømmerdrifter, når det ikke er merket godt på forhånd eller stiene ikke er synlige på GPS. Spesielt kan kjøring med tunge, lassbærende maskiner i stiens lengderetning gjøre uopprettelige skader. Men dersom skogsarbeidet foregår i dialog med brukerne av stiene, og de nødvendige hensyn blir tatt, ser vi mange eksempler på at det kan gå bra.
 
Bruk stiene. Bruk er det beste vern!