Rasteplassen ved Volla seter. Her starter temastien som er laget etter initiativ fra foreningen Fiskviklias venner, og åpnet sommeren 2025. Informasjonen som er samlet i tilknytning til den kan brukes på to måter.

Den ene måten er ta fotturen de 2,5 kilometerne opp til Åsmyrtjønna, stoppe ved de ulike postene, bruke sansene og ha muligheten til å lese fra de illustrerte tekstene som er laget til de ulike stoppene. De kan hentes opp på mobil eller brett via QR-kodene som er trykt på skiltene en møter underveis. Det er også anbefalt noen avstikkere.

Den andre måten er lese videre på denne hjemmesiden (Bureisergrenda Fiskviklia.no) og navigere seg gjennom de ulike klikkemulighetene her, under overskriften Rasteplass og kultursti  som er på startsiden.

Det kan du gjøre når som helst, fra godstolen hjemme, i et klasseværelse, eller fra hvor du måtte befinne deg i verden. De to framgangsmåtene kan gjerne kombineres. Presentasjonene som fins bak QR-kodene er nok i de fleste tilfellene litt for omfattende til at de egner seg til å bli finstudert ute i terrenget. Det overordnede temaet er hvordan mennesker som har levd her før oss har utnyttet naturen, og spor vi kan finne i landskapet som forteller om det.    
 
Første stopp på veien er setra Volla.
Det er ikke noe helt spesielt med denne setervollen. Den er en av i alt seks seteranlegg som en gang eksisterte innenfor kartutsnittet på informasjonstavla ved rasteplassen, og disse seks setrene er noen få blant de mange som kan besøkes ellers i kommunen og distriktet. Setra Volla var i drift til et stykke ut på 1950-tallet, med kyr og kalver og budeier, med ysting og kinning, med ljåslått på trøene, høy på hesjer, og med et godt seterkost-måltid ventende for den som kom innom på besøk. Nå er setra, i likhet med mange andre gamle setrer i området, mest et sted der folk tilbringer fritid, eller bor under høstjakta.
 
Fangstgraver.
Ved Volla, på begge sider av bekken, fins rester etter et eldgammelt system av fangstgraver. Vi må anta at de er laget for å fange elg, at de har sin opprinnelse fra tiden før ildvåpen kom i bruk som jaktvåpen, og at det trolig er folk med tilknytning til garden Ås som har drevet fangst her. Men vi vet ikke så mye, for gravene er aldri grundig undersøkt av fagfolk. Spesielt én av gravene er forholdsvis godt bevart. Den kan studeres like ved stien til Åsmyrtjønna/Gammelsetra, noen hundre meter ovenfor Volla.
 
Fra myrmalm til jern til nyttige bruksgjenstander.
Følges stien et stykke videre i retning Åsmyrtjønna kommer en til skiltet som viser vei til det gamle blesteranlegget som en gang var i drift her, jernvinne som også kalles. Et blesteranlegg er en innretning for å utvinne jern fra malm som fins i myrene, forekomster som kunne foredles i et anlegg i tilknytning til en smelteovn der kull og blåsebelger skapte varme nok til å skille jern fra slagg. Det verdifulle metallet kunne så tas med til en smie, og etter ytterligere rensing bli til redskaper, beslag, dørhengsler og andre nyttige gjenstander – eller jernet kunne omsettes for penger. Rundt omkring i kommunen og i distriktet fins mange rester etter blesteranlegg. De kan være så gamle som 2500 år gamle. Det spesielle med dette blesteranlegget er ikke at det er gammelt, men at det er av så ny dato, i bruk så sent som et stykke utpå 1800-tallet. Vi vet til og med noe om hvem som holdt på her.
 
Fra naturskapt myr, via tørrlegging tilbake til naturlig tilstand.
Vollmyrene kalles myrområdet på vestsida av Vollbekken fra sør for setra Volla til Åsmyrtjønna i nord. En gang et uberørt og lite påaktet areal, men som ble grøftet ut i flere omganger med en plan om at det kunne bli husdyrbeite her. De eldste grøftene var håndgravd. Senere ble traktor med spesialfres benyttet. Det ble ikke noe av planene om å omskape området til beite, men en del ny skog ble plantet. Med nye tider kom også ny kunnskap og et nytt syn på verdien av inngrepsfri natur og naturlige myrer, ikke minst. Blant annet har ei myr evnen til å binde C02, og utslipp av gassen CO2 har som vi nå vet med klimakrisen å gjøre. I 2024 ble det gjennomført et omfattende prosjekt med restaurering av Vollmyrene. Grøftene ble tettet igjen. Myra fylles på nytt opp med vann, og vil etter hvert få tilbake det meste av sitt opprinnelige preg.
 
De enkleste husene i skogen – ljørbuene.
Før skogsmaskinene, bilene og veiene, den gangen skogsarbeid foregikk med øks og enkle håndredskaper, og hester drog tømmeret ut av skogen, bodde skogarbeiderne gjerne i primitive koier eller «buer» som var navnet de hadde i Rendalen. «Ljørbuer» kaltes de eldste.  Dette var husvær av enkleste slag, forsynt med trebenker eller «brisker» langs veggene og en åpen åre midt på golvet. Røken – og mye av varmen – gikk ut gjennom et åpent hull i taket. Disse buene ble oftest laftet opp i en fei, og var ikke alltid ment for å vare så lenge. Derfor manglet de kanskje både grunnmur og solid tak. De råtnet etter hvert ned og ble glemt. Restene etter ei slik «ljørbu» kan studeres like i nærheten av stien, et stykke før en kommer til Åsmyrtjønna. Den er en av utallige, kjente og ukjente buer som en gang har eksistert i området. Det var forresten ikke bare skogarbeidere som trengte buer. Derfor har flere av dem hatt navn som forteller om andre sysler da en trengte et sted og kvile og sove: Måsåbua, Blesterbua og Fløterbua i samme område, er eksempler på slike.
 
Rovdyr, husdyr og mennesker. Den gangen forvaltning var en kamp for å ha mat på bordet. 
Alt som truet husdyra truet levemåten, og noen ganger overlevelsen til menneskene som eide dem. Bjørn og ulv, jerv og gaupe lusket rundt i skogene og trengte mat. Konfliktene var åpenlyse, og skapte mange bekymringer. Beskrivelser av ulike måter rovdyrbekjempelse kunne foregå på, fra bjørnejakt til bruk av feller og forgiftet åte, kan fylle mange bøker. Et eksempel på hvordan en kunne få has på ulven, er bruk av den giftige lavarten Letharia vulpina, på norsk ulvelav, og som det finnes mye av i distriktet, spesielt på gammel «tørhala» i myrområdene. Laven ble tørket, og malt, og blandet med kjøtt og lagt ut for å friste en sulten ulv til å jafse i seg til livs sitt siste måltid. En frodig og livsfrisk forekomst av ulvelav kan studeres på en gammel, uttørket trestamme vest for stien like ved Åsmyrtjønna.
 
Brenning av tjære og kull.
Tretjære og trekull var nyttige produkter som kunne utvinnes fra skogenes mangfold av ressurser, og brukes til mange, lokale formål. Produksjon for salg kunne også forekomme. Det gikk i sin tid lass av kull helt fra Rendalen til kopperverket på Røros. Kullgroper, steder der det en gang har stått kullmiler for framstilling av trekull, og «kjurrudaler» der tretjære er blitt utvunnet på tradisjonelt vis, fins mange plasser. Graver en i kanten av en menneskeskapt grop i skogen og finner rester av svartbrent trevirke, kan en regne med at her har det en gang stått en rykende kullmile. Rester av gamle tjæremiler med tilhørende tappeanordninger, tilhører også utmarkens kirkegård av kulturminner. En av milene kan studeres om en i stedet for å ta veien fra Volla mot Åsmyrtjønna, går seterstien mot Åsbrenna, den nordre traséen. Rett nedenfor stikrysset der Åsseterveien tar av i en mer nordlig retning står et skilt. Det peker mot de synlige restene av anlegget. 
 
Fløting – farefull kunst og utslippsfri tømmertransport.
Kommersiell utnyttelse av skogen i stor skala startet med trelasteksport og utviklet seg etter hvert videre til å forsyne fabrikkene som laget cellulose, papp og papir med råvarer. Etterspørselen gikk opp og ned med skiftende konjunkturer. De kystnære skogene, skogene nær de store utskipingshavnene var enklest å gå løs på, men etterspørselen økte. Det trengtes mer tømmer. Etter hvert ble også innlandsområdene trukket inn i virksomheten. Skogbruksnæringen og endringene denne næringen gjennomgikk, kom til å prege Rendalens økonomiske og demografiske utvikling gjennom generasjoner, landskapet også. Det er ikke mulig forstå den store befolkningsveksten i bygda fra 1800-tallet av, og senere den store befolkningsnedgangen spesielt fra 1970-tallet og utover, uten å se utviklingen i sammenheng med skogbrukets historie. Tømmeret fra innlandet måtte transporteres lange veier, og som regel i flere etapper, for å nå fram til kjøperne. Tømmerfløting i stor skala gjorde transporten mulig. Tømmertransporten har etterlatt seg mange kulturminner, som tømmerveier og damanlegg langs elver og åer. Fløterdammen ved Fiskvikrokkdalen står som et mektig monument over en viktig og vanlig virksomhet i vårt distrikt inntil for få tiår siden: vårens ville og frådene eventyr: Tømmerfløtinga. Denne dammen er nå restaurert og tilrettelagt for besøk, og er virkelig verd en visitt. Den fire kilometer lange stien fra rasteplassen ved Volla tar deg dit, eller du kan kjøre bil helt fram, på bomveien fra Fiskvik opp til setra på Fiskvikrokkdalen.
 
Dette er noe av det temastien, med avstikkere, har å by på. Du kan ta vandringen som en skoletime, eller du kan velge å se på den som en trivelig tur. Og vil du gå litt lenger fins det mange muligheter på gamle seterveier, tømmerveier og måsåveier og lokkerveier i nærheten. Mange er fortsatt godt synlige, og gode å gå, mye takket være entusiaster som ser verdien av å ta vare på kulturminnene, spor etter mennesker før oss – som stiene i bokstavelig forstand er. 
 
Spreke turgjengere anbefales spesielt å legge ruta forbi Åsmyrtjønna, opp til Storfjellet og videre til Grønkampen. Har du ikke vært der før, vil du bli overrasket over den fantastiske utsikten. Det skal være mulig å se et glimt av ikke mindre enn 17 kommuner fra toppunktet.