Myr har tradisjonelt hatt lav status her i området. Myr er blitt ansett som «vassjuk» og dermed nokså verdiløs mark. Ikke trives barskogen godt, og ikke gras og korn, heller. Ikke med mindre myra grøftes ut; tørrlegges.  Historisk har grøfting av myrområder både gitt nytt jordbruksareal, forbedret beite og bedre vekstvilkår for den produktive skogen. Derfor har det gjennom årene vært gitt betydelige statstilskudd for å grøfte ut myr – for nasjonens beste.
 
 
Allerede i 1940 ble Vollmyrene utredet med tanke på grøfting, og primært for å gi mer husdyrbeite til gardsbruk i området. En ny undersøkelse ble gjort i 1942. Rapportene konkluderte med at store deler av det aktuelle myrområdet teknisk sett kunne grøftes ut og bli brukbar beitemark, til dels også fulldyrket mark med grasproduksjon. Men prisen kunne bli uforholdsmessig høy. Det ble likevel gjennomført et begrenset grøfteprosjekt omkring midten av femtitallet, håndgravde grøfter og bruk av grøftedynamitt. Bureiser Kolbjørn Brennodden fra Fiskviklia (1891-1978) blir husket som en av de kompetente grøftegraverne fra denne tiden. 
 
Tjue år senere, på midten av syttitallet, ble ideen om å omskape Vollmyrene til jordbruksareal tatt opp igjen, med grunneieren på den nordlige delen av området, Ajas Kiær som pådriver. Nye undersøkelser ble gjennomført, og et betydelig areal ble grøftet ut, nå ved bruk av traktor og en spesialfres. Lenger kom en ikke. På denne tida var det også praktisk talt slutt på husdyrholdet i hele området. På deler av Borregårds grunn, lengst sør, ble det plantet en del såkalt kontortafuru (vrifuru), et treslag som stammer fra den amerikanske vestkysten. Økonomisk ble det ingen suksess.  
 
Slik lå området i nye femti år, fram til 2024. Da ble Vollmyrene arena for et stort og omfattende restaureringsprosjekt, et pilotprosjekt forankret i Norges internasjonale miljøforpliktelser, og gjennomført som et samarbeid mellom kommunen, Statsforvalteren i Innlandet og grunneierne.